English version further down
Å klarte opp et fjell i sin egne tåke.
Datoen er 16.08.20, og jeg flytter til Danmark. Jeg skal begynne på pedagogikkutdanningen – på et språk som føles både gjenkjennelig og fremmed på én og samme tid. Som 16-åring bestemte jeg meg for at Danmark skulle være svaret, og som 21-åring hadde jeg mange spørsmål. Med to kofferter, en ryggsekk og min gulrotbamse var jeg klar til å møte realitetens bølgesus.
Hadebra Bergen Flesland <3
Man flytter ikke nødvendigvis hjemmefra for første gang til utlandet bare fordi man har lyst. Jeg trengte å smake på nye nyanser, og med en romantisk forestilling om mine danske røtter, virket det logisk å forsvinne i bløte vokaler. Jeg husker ikke min danske bestefar, men var fascinert over landet hvor min mormor fant kjærligheten.
Huset i Lyngby skulle bli mitt hjem for de neste to årene, men på høsten da jeg kom, handlet alt om korona, restriksjoner og avstand. Jeg savnet alt av nettverk, og prøvde å navigere meg i et fremmed land. Etter en måned hadde jeg startet på studiet, lært meg å forstå hva danskene sa, men ensomheten var som en spire som vokste i meg.
I september møtte jeg en Alfred. Jeg falt tilfeldigvis over et klimakor og møtte opp i en leilighet hvor vi skulle øve til klimakamp. Alfred sto på den andre siden av rommet og stirret meg ned med sine store, blå øyne. Jeg forsto ikke om dette var en dansk ting, eller bare en Alfred-ting, men vi ble fort venner. Han gikk på MGK – Musik Grundkursus – i Køge, og han forsto ikke hvorfor jeg ikke gjorde det samme.
Dagen var ganske gul. Alfred på Metroen:-)
Det var ikke meningen at jeg skulle lage musikk. Jeg hadde litt korerfaring fra Norge i baklommen, og en ukulele pappa kjøpte for gøy. Behovet for å utrykke noe har alltid vært til stede, det har bare alltid vært med tekstil eller formgivning. Jeg har bare aldri trodd på at jeg kan synge.
Jeg husker at vi lærte om hvite løgner på barneskolen, og siden den gang har komplimenter vært til spekulasjon. «Synes de jeg synger godt, eller siger de det fordi de elsker meg?»-type ting. Jeg har alltid sunget for meg selv og hatt lyst til å spille i band, men det var ikke noe jeg våget å si høyt.
Da søknadsfristen til MGK nærmet seg, fikk Alfred skubbet meg til å søke. «Det er jo gratis,» sa han, og min indre musiske nysgjerrighet hadde fått litt mer plass takket være ham. Han kjente en bassist som kunne erstatte ham siden han var på Grønland, og jeg hadde også blitt kjent med Jonas på keys og Magnus på gitar.
Vi hadde bandøvinger med grøt til middag fra februar til april, og det føltes helt uvirkelig å skulle utøve musikk og tenke på å kreve plass på en scene. Vi øvde inn to sanger og en av dem hadde jeg selv skrevet. Det var min aller første sang, Symbiosis Kingdom:
Lyrikken kom til meg etter at jeg snakket med min aller kjæreste venn i februar, som hadde det tøft. Teksten åpner nemlig med det han svarte meg på melding: «I am good.. I mean, breathing". Jeg synes hans ærlighet var modig, og den ligger til grunn for hvorfor mange av sangene mine har tekster som speiler det dystre – det man ikke alltid våger å si høyt.
Det ligger også en liten video fra kvelden jeg lagde den her, som jeg sendte til vennen min når jeg hadde frerdiggjort sangen. Den ble utelatt fra albumet fordi den krevde en ny struktur og muligens et mellomspill for å fungere helhetlig.
Jeg kom inn på MGK høsten 2021 og skulle synge foran et publikum for aller første gang – helt alene. Hardcore eksponeringsterapi kalles det, og selv om mestringsfølelsen var der, hadde jeg mange andre mentale ting å jobbe med på siden.
Charlottenlund skogen - Hvor jeg øvde meg før publikum
Da jeg møtte Mads Dahl for to år siden, på MGK Afsæt-festivalen, sa han veldig fort ja til å produsere albumet. Helt fra begynnelsen har han ønsket å fange mitt indre univers på en måte som hedrer min skrøpelige natur. Jeg har lært meg å elske alle sangenes hjerter, selv om noen av dem kommer fra et sted med masse sorg og smerte. Mads har gitt meg og sangene lov til å være som de er, og sammen har vi skapt skogen hvor jeg hører hjemme.
Albumet som kom ut nå i april har fått navnet So Very Far, fordi jeg personlig har vært på en reise med bratte fjell og store høyder i lang tid. Jeg har kommet langt nå, og er stolt over meg selv for det. Det betyr ikke nødvendigvis at toppen av fjellet er målet, for her – med syv sanger utgitt – ligger det så mye mose og gress å forstå.
Jeg er dypt takknemlig for samarbeidet bak albumet, blant annet med Mads, som fant meg i dypet, og sa ja til dette store prosjektet. Etter fem år med sangskriving, finnes det mange historier bak albumet, som jeg gleder meg til å dele.
Dermed også en STOR takk til alle dere forskjellige instrumentalister – og Jonna på vokal – som har vært med på å fargelegge produksjonens univers:
Producer/ Mix/ Master - Mads Dahl
Piano/ Landscape / Texture / Synth / Bass - Mads Dahl
Lyrics/ Vocals - Jonna Geeb
Guitar Victor Alexander Lund
Double bass - Sylvester Pedersen
Drums Albert Ivarsen
(⋆ˆ ³ ˆ)♥3
Du kan også høre albumet på Bandcamp her.
-`♡´- KRAM -`♡´-
Climbing a mountain in your own fog
Enligsh translation
The date is 16.08.20, and I’m moving to Denmark. I’m about to start my education in pedagogy – in a language that feels both familiar and foreign at the same time. At 16, I decided Denmark was the answer, and at 21, I had many questions. With two suitcases, a backpack, and my carrot teddy bear, I was ready to meet the crashing waves of reality.
You don’t necessarily move abroad for the first time just because you want to. I needed to taste new shades of life, and with a romantic idea of my Danish roots, it seemed logical to disappear into the soft vowels. I don’t remember my Danish grandfather, but I was fascinated by the country where my grandmother found love.
The house in Lyngby was to become my home for the next two years, but that autumn, everything was about corona, restrictions, and distance. I missed every bit of the network I no longer had right in front of me, and tried to navigate a foreign country. After a month, I had started my studies, learned to understand what the Danes were saying – but loneliness grew inside me like a sprouting seed.
It was never the plan to make music. I had a bit of choir experience from Norway tucked in my back pocket, and a ukulele my dad bought for fun. The need to express something had always been there – it had just always been through textiles or visual design. I simply never believed I could sing.
I remember learning about white lies in primary school, and ever since, compliments have been something I question. "Do they actually think I sing well, or are they saying it because they love me?” – that kind of thing.
I’ve always sung to myself, and I’ve always wanted to play in a band, but it wasn’t something I dared to say out loud.
When the MGK application deadline approached, Alfred gave me the final push to apply.
“It’s free,” he said, and my inner musical curiosity had already been given more space thanks to him. He knew a bassist who could take his place since he was in Greenland, and I had also gotten to know Jonas on keys and Magnus on guitar.
Bandpractice for MGK Audition in my room
We had band rehearsals with porridge for dinner from February to April, and it felt unreal to be making music and thinking about claiming space on a stage. We rehearsed two songs, and one of them I had written myself. It was the very first song I ever wrote – Symbiosis Kingdom. It came to me after I spoke with my dearest friend in February, who was going through a hard time. The lyrics begin with what he replied in a message:
“I am good… I mean, breathing.”
I found his honesty brave, and it’s part of why many of my lyrics reflect something darker – things we don’t always dare to say out loud.
There’s also a little video here from the night I wrote it, which I sent to my friend after I had finished the song. It didn’t make it onto the album because it required a new structure and possibly a bridge in order to work better as a whole.
I got accepted into MGK in the fall of 2021 and was about to sing with full force in front of an audience for the very first time – all alone. That’s called hardcore exposure therapy. And even though I felt a sense of accomplishment, I still had many other mental things to work through on the side.
Charlottenlund forest
When I met Mads Dahl two years ago, at the MGK Afsæt festival, he very quickly said yes to producing the album. From the beginning, he wanted to capture my inner universe in a way that honored my fragile nature. I’ve learned to love the heart of each song, even though some of them come from places of deep sorrow and pain. Mads allowed both me and the songs to be as they are – and together, we’ve created the forest where I belong.
The album, released this April, is called So Very Far, because I’ve personally been on a journey through steep mountains and great heights for a long time. I’ve come far now, and I’m proud of myself for that.
That doesn’t necessarily mean that the top of the mountain is the goal – because here, with seven songs released, there’s still so much moss and grass to understand.
I’m deeply grateful for the collaboration behind the album – especially with Mads, who found me in the depths and said yes to this big project. After five years of songwriting, there are many stories behind the album that I look forward to sharing.
So also a BIG thank you to all the instrumentalists – and Jonna on vocals – who helped color the universe of the production:
Producer/ Mix/ Master - Mads Dahl
Piano/ Landscape / Texture / Synth / Bass - Mads Dahl
Lyrics/ Vocals - Jonna Geeb
Guitar Victor Alexander Lund
Double bass - Sylvester Pedersen
Drums Albert Ivarsen
-`♡´- Wop Wop -`♡´-
